Vi trenger et paradigmeskifte innen eldreomsorgen.

Pensjonister og eldre blir behandlet som en kronisk utgift for samfunnet. Det må vi snu.

Nærmest over natten, fra din siste dag i ordinært arbeidsliv til din første dag som pensjonist snakker vi som samfunn helt annerledes til deg. Du som i går var en bidragsyter, er i dag en utgift. Fra i dag er du en mottaker, og en byrde for samfunnet. Du er en del av eldrebølgen som skyller innover oss. Du var en økonomiprofessor, men i dag er du pensjonist. I går holdt du en forelesning om hva Norge skal leve av i fremtiden, i dag leser du i avisen at “pensjonsutgiftene sprenger økonomien”.

Hva skjer med oss mennesker når vi blir redusert til en utgift og en tjenestemottaker? Ord og forventning betyr noe.

Det er riktig at vi som samfunn står vi overfor krevende omsorgsutfordringer de neste tiårene, med demografiske endringer, større krav til tjenestetilbudet og knapphet på helse- og omsorgspersonell. At det i 2060 blir dobbelt så mange mennesker over 70 år, og tre ganger så mange over 80 år i forhold til 2018. Endringene blir særlig merkbare fra 2025, når de store etterkrigskullene fyller 80 år. Samtidig vet vi at det vil bli svært vanskelig å rekruttere nok helsepersonell.

Helseminister Bent Høie sa det i sykehustalen i januar 2019: «Hvis vi ikke endrer måten vi jobber på, må halvparten av alle nye arbeidstakere måtte bli helsepersonell frem mot 2040. Det er verken ønskelig, mulig eller bærekraftig.»

Det er store variasjoner mellom kommunene med hensyn til demografisk utvikling. Noen utkantkommuner vil ha en aldersbæreevne under 2, det vil si to yrkesaktive pr. pensjonist. Norske kommuner kan ha behov for om lag 30 000 nye heldøgns omsorgsplasser innen 2030.

Med utgangspunkt i en kommune som for eksempel Asker, ville det bety at det måtte bygges et nytt sykehjem annethvert år. De fleste av kommunens politikere og direktører har innsett at det ikke vil la seg gjøre. Derfor har kommunen begynt å interessere seg for nye boformer.

Utfordringene er så store at vi vil trenge både private og ideelle aktørene som en del av løsningen. Og vi må snakke mer om nye, varierte boformer for eldre. Der vi kan utløse den ressursen eldre selv er. Vi må legge til rette for boformer som kan gi eldre en følelse av identitet og selvrespekt, mening i livet, mestring, tilhørighet, trygghet, deltakelse og fellesskap. Det vil også være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Vi må legge helsefremmende strategier for eldre, slik at den psykiske helsen kan kjennes omtrent slik:

«Jeg vet sånn noenlunde hvem jeg er; jeg er ikke fantastisk, men jeg er god nok. Heldigvis er det noen som trenger meg. Det er i hvert fall noe jeg duger til. – Jeg vet godt hvor og hos hvem jeg hører til. – Jeg kan tenke, føle og utfolde meg uten å være redd. Jeg vet at det betyr noe for andre hva jeg gjør og ikke gjør. Heldigvis, har jeg noen å dele tanker og følelser med; det er noen som kjenner meg, som bryr seg om meg og som jeg stoler på at passer på meg når det trengs; jeg er ikke helt alene.»

Disse ordene er skrevet av prof. emeritus Arne Holte, som har utarbeidet De syv psykiske helserettighetene.

Vi trenger boformer som legger til rette for at vi kan bli sett, hørt, være til nytte, tilhøre et fellesskap og mestre oppgaver som må løses. Vi må få stimulert vår interesse, hele livet. Interesse er en følelse som gjør oss engasjerte, nysgjerrige og som tenner en gnist i oss. Interesse er avgjørende for læring, og er en følelse som driver oss fremover. Den motvirker også tiltaksløshet og apati, og gjør oss til stede og konsentrerte. Interesse er også en følelse som fører oss tettere på andre, fordi den gjør oss nysgjerrige på andre mennesker. Og vi blir mer åpne for nye opplevelser.

Vi har sett mange gode forsøk på å bygge fine leiligheter til seniorer og eldre. Prosjekter med gode intensjoner, flotte hager og fellesarealer. Men mange fellesarealene står tomme. De mangler drivere av sosial aktivitet. Vi trenger derfor nye konsepter for mobilisering av eldres ressurser i egen bolig. Programmer som fremmer alle de gode intensjonene vi finner i stortingsmeldingen Leve hele livet.

Et politisk spørsmål er hvilken rolle private og ideelle velferdsleverandører bør spille i omsorgspolitikken. Vi mener det offentlige bør ha hovedansvaret for styring, finansiering og drift av velferdstilbudet. Private og ideelle leverandører bør få levere tjenester i samarbeid med det offentlige. Det bør også legges strategier for hvordan samfunnet kan få del i eldres kompetanse lenger.

Mange politikere tenker at eldre vil ha rullatoravstand til polet. En fin leilighet med velferdsteknologi. Kort avstand til butikken. Men har vi politikere glemt det viktigste?

Vi må legge til rette for helsefremmende boformer som utsetter behovet for profesjonelle helse- og omsorgstjenester. Boformer som legger til rette for at eldre kan få være en ressurs. Som samfunn må vi legge til rette for god livskvalitet, hele livet. Når vi blir eldre er boligen et sted der disse visjonene kan bli til virkelighet.