Leder av Unge Sentrum sin tale til Landsmøtet.

Kjære landsmøte og gode partivenner,

Det er litt merkelig å være samlet her digitalt. Jeg skulle veldig gjerne gått rundt i en fysisk landsmøtesal og gitt klemmer til gode venner – men viktigst av alt hilst på nye mennesker. Fordi nettopp det er noe som inspirerer meg veldig med partiet vårt – alle de menneskene som aldri tidligere har engasjert seg i et politisk parti men som nå opplever at det endelig er et politisk parti for dem – nemlig Sentrum. Selvfølgelig er det flott med alle erfarne folk vi har fått med på laget fra SV, MDG, KrF, Arbeiderpartiet, Venstre og flere andre partier – men det er først og fremst alle de nye vi som parti og fellesskap engasjerer politisk som virkelig er en stor boost for meg, men det er også en styrke for demokratiet. Partiet vårt er en styrke for demokratiet.

At landsmøtet vårt må avholdes digitalt er ikke den eneste negative konsekvensen av koronapandemien. Her i Norge har vi jo som alltid vært ganske heldige sammenlignet med resten av verden. Relativt lave smittetall, høy tillit til myndighetene, godt helsevesen og et velferdssystem som tar vare på de som trenger det. Det er i tider som dette vi virkelig ser hva det er vi har å være takknemlige for.

Men pandemien og smitteverntiltakene har også hatt en bakside jeg er redd vi snakker for lite om. Hva har isolasjonen gjort med 60-åringen som bor alene og ikke har noen andre sosiale møtepunkter enn dagsenter-tilbudet som nå er stengt ned? Hva har digital studiestart gjort med studenten som har flyttet og bor alene i en ny by? Hva har hjemmeskole gjort med den 8 år gamle jenten som opplever vold i sitt eget hjem?

Listen er selvfølgelig enda lenger. Men dette er utfordringer og problemer som det har blitt gjort for lite med under pandemien. Fordi vi trenger ikke bare oppmuntrende ord fra Bent Høie – vi trenger konkrete politiske tiltak som svarer på disse utfordringer og et system som fungerer. Hvis vi hadde hatt bedre krise-kapasitet og flere intensiv-sengeplasser på norske sykehus så hadde vi ikke trengt å avlyse legetimer for å få nok plasser til coronapasienter. Hvis vi hadde hatt bedre digitale hjelpetjenester kunne den 8 år gamle jenten som opplever vold i hjemmet fått hjelp. Hvis beredskapsplanene i Norge hadde vært bedre kunne 60-åringen som bor alene dratt fortere tilbake på dagsenteret.

Ved en krise må alltid liv og helse gå først. Regjeringen har gjort mye riktig i håndteringen av denne pandemien. Men jeg tror, i likhet med hva Geir har uttalt tidligere, at vi gjør klokt i å utvide “liv og helse”-begrepet til noe mer enn hvor mange som er smittet i løpet av de siste 24 timene eller hvor mange som har død av pandemien de siste 14 dagene. Vi må også tenke på hva tiltakene gjør med folks psykiske og fysiske helse og hva slags hjelpetjenester og andre tiltak som kan iverksettes for å kompensere for dette. Misforstå meg rett – jeg er veldig for strenge og fornuftige smitteverntiltak, jeg er selv i risikogruppa – men når politikerne velger å åpne vinmonopolet for at voksne skal få tatt seg et glass vin til maten samtidig som man stenger skolene som er mange barns eneste sosiale møteplass så er det noe som er alvorlig galt.

Koronapandemien har ikke bare skapt store utfordringer her hjemme – de to store internasjonale krisene verdenssamfunnet står ovenfor nå og på lang sikt har også blitt verre: klimakrisen og fattigdomskrisen. Koronapandemien har satt oss tilbake mange, mange år i kampen mot begge to. Men det er ikke bare takket være pandemien i seg selv – det er også på grunn av dårlige politiske beslutninger som er tatt underveis i pandemien.

La meg starte med klimakrisen – her i Norge har vi altså et Storting som presterte å bevilge MILLIARDER i skattelettelser til oljenæringen midt under pandemien. Og det er egentlig lite i norsk politikk som har provosert meg like mye den siste som den krisepakken der til oljenæringen. Her hadde man altså en unik mulighet til å starte omstillingen, investere i grønne arbeidsplasser og grønn teknologi. Krisepakken kunne vært en ordentlig boost for det grønne skiftet. Men det oljegrå flertallet på Stortinget valgte altså noe helt annet. Og det er egentlig bare et av mange eksempler i nyere tid på at flertallet av politikerne på Stortinget og Regjeringen ikke forstår hvor akutt klima- og naturkrisen vi står midt inne i faktisk er.

Flertallet i den norske befolkningen ønsker en mer offensiv klima- og miljøpolitikk. Det er bare Regjeringen og Stortinget som ikke lytter. Vi vil ha satsing på kollektivtransport og nullutslippsbiler, og ta vare på naturen vår – men Regjeringen setter rekord i motorveibygging. Vi vil ha satsing på fornybar energi – men Regjeringen setter rekord i utdeling av nye oljelisenser. Vi vil ha en jordklode som er levelig også i fremtiden – men Regjeringen tar oss ikke på alvor. Det er på høy tid med et taktskifte i norsk klima- og miljøpolitikk. Vi har nesten alt som skal til for å lykkes med det grønne skiftet: vi har økonomien til å investere i fornybar energi, vi har naturressursene som skal til, vi har teknologien vi trenger, vi har kompetansen og arbeidskraften. Men vi mangler en ting. Vi mangler politikere som er villige til å gjøre det. 

Klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring. De etablerte politiske partiene på Stortinget har feilet i å møte denne krisen med de offensive tiltakene min generasjon og kommende generasjoner trenger for å ha en levelig jordklode også i fremtiden. Regjeringen la frem en klimaplan med noen gode enkeltiltak som skal bidra til målet om å halvere norske utslipp innan 2030. Men de sviktet der det gjelder som mest – satsning på fornybar energi og utfasing av olje- og gassvirksomhet. Sentrum trengs på Stortinget for å sikre bærekraftig klima- og miljøpolitikk for kommende generasjoner.

Den andre store krisen verden står overfor som har blitt forverret av pandemien det er fattigdomskrisen. I verden i dag lever over 700 millioner mennesker i ekstrem fattigdom. Og selv om det de siste årene har vært en positiv utvikling, så har corona tatt verden mange år tilbake i kampen mot ekstrem fattigdom. Over 150 millioner flere barn har havnet i ekstrem fattigdom som en konsekvens av korona. Det er et ekstremt høyt tall. Dette er barn som lever uten tak over hodet, uten mat på tallerkenen og veldig mange uten trygge foreldre. 

Tenk hvor langt fra vår virkelighet det er. Mens folk her hjemme klager over at Polet er stengt sulter stadig flere barn i hjel. Det får virkelig ting satt i perspektiv. Derfor er jeg veldig glad for at Sentrum har vært tydelige på dette med internasjonal solidaritet og internasjonalt ansvar. I motsetning til hva FrP og SP mener så betyr det faktisk noe at Norge fører en solidarisk politikk internasjonalt. Vi klarer ikke stoppe klimakrisen uten internasjonalt samarbeid. Vi klarer ikke bekjempe fattigdom i verden uten å gi mer penger til bistand. Vi klarer ikke å få slutt på coronapandemien med den type vaksinenasjonalisme Trygve Slagsvold Vedum har gått i front for.

Jeg synes hvertfall ikke det er riktig at de rike landene, med best helsesystem, gode velferdsordninger og solid økonomi skal grabbe til seg alle vaksinene på bekostning av land hvor alvorlig coronasykdom kanskje ikke kan behandles fordi det ikke finnes ordentlige sykehus. Verdenssamfunnet burde gjort mer for å sikre alle verdens land tilgang på vaksiner. Akkurat som så mye annet – problemet er ikke at det er for lite av en ressurs – men det er en ekstrem skjevfordeling. Når èn prosent av verdens befolkning eier over halvparten av verdens verdier så er det noe som ikke fungerer. Norge må ta et enda større ansvar internasjonalt, gi mer i bistand og sørge for at pengene brukes godt i bærekraftig prosjekter.

Norges internasjonale ansvar handler selvfølgelig om mer enn hjelp i nærområdene. Som et av verdens rikeste land burde vi ta imot betraktelig flere flyktninger og asylsøkere enn det vi gjør i dag. Jeg synes det er skikkelig trist å høre på hvordan så mange norske politikere snakker om flyktninger og asylsøkere i dag – de blir omtalt som om de er en byrde for samfunnet. En kostnad. En utgift. Det mener jeg er helt feil innstilling. Vi lever i et mangfoldig og flerkulturelt samfunn – det er bra. Vi hadde aldri vært der vi er i dag med samfunnsutvikling om det ikke hadde vært for alt vi hadde lært av andre kulturer og tradisjoner enn den vi selv har vokst opp med. Og flyktninger som kommer til Norge legger ned så mye innsats for å bidra aktivt til verdiskapning og fellesskapet vårt. Flyktninger som kommer til Norge er ikke en byrde – men en ressurs. De skal få hjelp når de trenger det, men det er mange som har mye ressurser å bidra med inn i samfunnet vårt også, det skal vi ikke glemme.

Vi trenger en kursendring i norsk asyl- og flyktningepolitikk. Vi trenger litt raushet, omsorg og medmenneskelighet. Norsk innvandringspolitikk kan ikke lenger være en strenghetskonkurranse.

Kjære landsmøte,

“Kampen mot utenforskap er vår sak nummer èn” sa Geir i sitt første intervju med Dagsrevyen når Partiet Sentrum ble stiftet og offentliggjort. Utenforskap er et bredt begrep som rommer mye, men det handler kanskje først og fremst om å bygge ned samfunnsskapte barrierer. Kampen for et samfunn med likeverdig mulighet for deltakelse uavhengig av funksjonsevne er en av de aller viktigste kampene å ta akkurat nå. Fordi dette handler ikke bare om menneskeverd, men først og fremst om menneskerettigheter.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne er den mest diskriminerte gruppen i Norge i dag. Likevel blir denne likestillingskampen stadig glemt og nedprioritert i samfunnet vårt, først og fremst av politikerne. Mennesker med nedsatt funksjonsevne opplever ofte å ikke komme inn i offentlige bygg på grunn av mangelen på universell utforming, at kollektivtransport er utilgjengelig, å ikke bli innkalt til jobbintervju på grunn av funksjonsnedsettelsen og er mer utsatt for vold, trakassering og hatytringer enn andre.

Jeg er utrolig stolt og glad over at Sentrum har vært veldig tydelige her – den første saken vi som parti tok et standpunkt til var at vi ønsket å inkorporere CRPD, FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, i norsk lov. Barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen er allerede inkorporert. Jeg synes det er uforståelig, faktisk direkte provoserende, at KrF, Venstre, Høyre og FrP stemte imot forslaget fra SV om å inkorporere CRPD i norsk lov. At Stortinget kan stemme ned å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne rettigheter viser nok en gang hvorfor det trengs et nytt flertall på Stortinget.

Så spør politiske kommentatorer av og til – “hva skal vi med enda et parti?”. For meg er svaret på det spørsmålet ganske enkelt:

Vi er til for Mustafa Hassan. Som har bodd i Norge siden han var 6 år gammel. Men nå når han har fylt 18 år er han i ferd med å kastes ut av landet på veldig kort varsel.

Vi er til for Lisa på 15 år. Som er bekymret for fremtiden sin på grunn av klimaendringene, og er usikker på om hennes generasjon vil ha en levelig klode i fremtiden.

Vi er til for Anders. Som opplever at samfunnsskapte barrierer gjør at han ikke kan delta i arbeidslivet på lik linje med hans funksjonsfriske bestekompis.

Vi er til for Isra på 9 år. Som blir mobbet på skolen, har lærevansker og ikke føler seg sett.

Vi er til for Martin. Som det siste året har stått på venteliste for psykolog, og ikke får den hjelpen han trenger for å sikre god psykisk helse.

Vi er til for Muhammed. Som opplever å bli møtt med rasisme og diskriminering i hverdagen, både på jobb og på fritiden.

Vi er til for Emilie. Som akkurat er ferdig med barneskolen, og er redd for å bli dømt, ikke få venner eller muligheten til å leve et godt liv fordi samfunnet har fordommer rettet mot mennesker som ser annerledes ut på grunn av en funksjonsnedsettelse. 

“Trenger Norge enda et politisk parti?” – vel, etter å ha hørt historiene til disse menneskene er alle fall ikke jeg i tvil. Det er mange strukturelle utfordringer i samfunnet som enda ikke er løst. Derfor trengs Sentrum på Stortinget.

Jeg er utrolig stolt over alt vi som parti har fått til så langt. Vi har allerede satt politisk dagsorden og løftet opp viktige saker og verdier. Vi har allerede etablert fylkeslag i hele landet. Vi har allerede en gjeng ekstremt dyktige førstekandidater som er klare for å bli valgt inn på Stortinget. Vi har allerede et ungdomsparti med utrolig engasjerte ungdommer. Vi er i ferd med å vedta et partiprogram med bærekraftig politikk basert på fagkunnskap og med rotfeste i viktige verdier. 

Og vet dere hva som gjør meg aller mest inspirert – dette er bare begynnelsen. Jeg er overbevist over at om 10-15-20 år er ikke spørsmålet om det er plass til Sentrum i norsk politikk, da er spørsmålet om Sentrum får inn 10 eller 20 representanter på Stortinget. Og dit skal vi komme, sammen. Det er ingenting som er mer motiverende enn å være her på landsmøtet å høre så mye dyktige folk diskutere politikk. Jeg gleder meg til å gå veien videre med dere alle sammen, vi må være et lag som bygger hverandre opp. Da er det ingenting som kan stoppe oss fra å få de politiske gjennomslagene Mustafa Hassan, Lisa, Anders, , Isra, Martin, Muhammed og Emilie trenger. Det er de vi er til for. Takk for meg.