Pride-markering i idretten og hvorfor vi trenger det.

Mangfold. Toleranse. Inkludering. Likeverd. Er idretten i mål med dette, slik at det ikke lengre er behov for holdningskampanjer og markeringer?

Norsk idrett har som mål at idretten på alle nivåer skal praktisere nulltoleranse for enhver form for trakassering og diskriminering. Visjonen er at idrettsglede skal gjelde for alle. Idretten har i mange år blitt brukt til å promotere andre holdningskampanjer og verdier. Vi har sett spillere med MOT– logo på kapteinbåndet (organisasjon mot mobbing) og vi har sett RESPECT– logo både på arenaer og spillerdrakter (mot rasisme). Vi har også idrettsforbundets egen kampanje #STOPP som er en holdningskampanje mot alle former for diskriminering, og «Ærlig talt», en kampanje under Antidoping Norge. Dette er bare noen av holdningskampanjene vi har sett på idrettsarenaer de siste årene.

Torsdag kom RBK-trener og tidligere landslagstrener i fotball, Åge Hareide, med en uttalelse om at Pride-markering ikke hører hjemme på idrettsarenaen. Han uttaler videre at man bør holde idretten fri for politikk og andre propagandasaker, som han mener Pride-markeringen er. Videre forteller han at i idretten har det aldri vært en diskusjon hvorvidt det er aksept for mennesker med en skeiv legning å delta i fotballen. Vel, la oss se litt på historien.

I oktober 2020 skriver VGs journalist Øyvind Herrebrøden om at nesten halvparten av Norges elitespillere i fotball sier at de anser det som krevende å sulle ha stått frem som homofil fotballspiller.  Videre leser jeg om tidligere Lyn spiller Thomas Berling som la opp på grunn av homohets, og om Thomas Hitzsperger som for noen år tilbake ønsket å stå frem som homofil fotballspiller, men som ble rådet av ledelsen til å la være. Dette sier oss noe om at vi ikke er i mål med holdningsarbeidet, verken i toppidretten, breddeidretten eller i samfunnet generelt. Historier som dette finner du mange av ved å gjøre et kjapt google-søk, og der er nettopp av den grunn at jeg er uenig med Åge Hareide i at å markere Pride på idrettsarenaer ikke er nødvendig.

Å være skeiv i Norge er lov. Å være skeiv i Ungarn er ikke fullt så lov. De siste dagene har vi lest og hørt om at man i Tyskland under oppgjøret i EM mellom Tyskland og Ungarn ønsket å markere Pride med regnbuefarget stadion. Både fordi det er juni og pride-måned, men også fordi det i Ungarn tidligere i vår ble vedtatt at det skal være forbudt å promotere homofili til mindreårige. Dette innebærer filmer, reklame og skolemateriell. Barn under 18 år skal dermed ikke bli eksponert for andre legninger enn heterofili, verken frivillig eller som en del av seksualundervisningen på skolen. For meg som er lærer, ville det vært utenkelig å lære barna om seksualitet og kjærlighet uten å nevne andre former for legninger en heterofili. UEFA som er arrangør av EM mente at dette var for politisk, og nektet markeringen fra å finne sted. UEFA ønsket å være politisk nøytral i saken, men i stedet har det blitt oppfattet som et standpunkt likevel ved å ikke tillate regnbuefarget stadion denne kampen.

Det har aldri før, meg bekjent, vært diskutert i en offentlig debatt om hvorvidt idretten skal fronte kampanjer mot verken mobbing, doping eller rasisme. At Pride skal få andre vilkår enn de øvrige, er for meg helt uforståelig. Pride handler på lik linje med mange andre holdningskampanjer om mangfold, toleranse, likeverd og inkludering, og da er det naturlig at en så stor arena som idretten formidler dette. Idrettsutøvere er forbilder for mange unge, og dersom vi en gang skal nå dit hen at det ikke er behov for en slik markering– ja da må vi la Pride få eksistere, både på og utenfor idrettsarenaen.

Idretten er ikke ferdigmarkert hva gjelder Pride. Ikke i Norge, og ikke på verdensbasis. Vi må snakke sant og åpent om homohets og diskriminering i idretten helt til det er borte. Til og med da ønsker jeg holdningskampanjer og verdimarkeringer velkommen på idrettsbanen!