Vi trenger en internasjonal miljørettsdomstol.

– Klimaendringene medfører enorme brudd på sentrale menneskerettigheter, slik som retten til mat- og vannsikkerhet, retten til en tilstrekkelig god levestandard, retten til utdannelse og retten til liv

Klimaendringene fører til ekstreme konsekvenser, spesielt for mennesker i fattige og sårbare områder av verden. Klimaendringene er en sterk og pågående trussel mot menneskeheten og må derfor løses i fellesskap. Vi i Partiet Sentrum mener det er avgjørende å se klimaendringene som et etisk problem, hvor det største ansvaret for hurtig reduksjon av klimagasser må ligge hos statene med de historisk største utslippene og de største økonomiske ressursene. Vår politikk baserer seg på at vi må overlate jordkloden til neste generasjon i en tilstand hvor dagens store miljøproblemer er løst. I en forlengelse av dette, og som en svært avgjørende mekanisme for å nå de klimamålene som er satt, ønsker Partiet Sentrum å opprette en internasjonal miljørettsdomstol.

Det er ingen tvil om at ødeleggelsene som følge av hyppigere og sterkere ekstremvær er vanvittig store. Antall tilfeller av ekstremvær har doblet seg i løpet av de siste 30 årene. Klimaendringer tar livet av ca. 400 000 mennesker årlig, samtidig som tall fra FN viser en markert økning av klimaflyktninger, med 20 millioner klimaflyktninger i gjennomsnitt hvert år. Naturkatastrofer alene har tatt livet av nesten 2.5 millioner de siste 30 årene. Det utgjør ca. 230 menneskeliv hver eneste dag. Det er først og fremst befolkningen i fattige land, spesielt rundt ekvator, som rammes hardest, til tross for at disse landene historisk sett har forårsaket mye mindre klimagassutslipp enn rike land. Dette reiser spørsmål om klimarettferdighet.

Klimaendringene medfører enorme brudd på sentrale menneskerettigheter, slik som retten til mat- og vannsikkerhet, retten til en tilstrekkelig god levestandard, retten til utdannelse og retten til liv. Årsaken til dette er blant annet havnivåstigning, flom, tørke og ekstremvær. I 2014 måtte den lille øystaten Kiribati kjøpe et stykke land i Fiji på grunn av stigning i havnivået og av frykt for øyens fremtidige utsikter. I ettertid har ikke Kiribati, med sine 120 000 innbyggere, fått noen økonomisk kompensasjon for dette. Hvor er klimarettferdigheten?

Kiribati har ingen skyld i at havnivået stiger, men det er likevel deres befolkning som må forlate sine hjem, sin kultur og sine liv på øyen. En internasjonal miljørettsdomstol ville sannsynligvis kunne tilkjent Kiribati erstatning, dersom domstolen hadde hatt et mandat til dette. Det er her den kanskje største utfordringen med opprettelsen av en internasjonal miljørettsdomstol kommer inn; nasjoners suverenitet innen internasjonal rett. Misforstå meg rett her; jeg er absolutt positiv til staters suverenitet på den internasjonale arenaen. Det som er mitt store hodebry og bekymring, er når denne suvereniteten misbrukes slik at ansvar ikke kan etableres.

Staters suverenitet kan fort utvikle seg til en bremsepedal for internasjonale lovers effektivitet og håndhevelse. Slik det er nå, holdes ikke stater ansvarlige når de forsømmer sine internasjonale forpliktelser for utslippskutt.

Året 2020 markerte for eksempel nok et tiår hvor Norge var milevis unna å nå sine reduksjonsmål. Helt siden 1990 har vi som stat sviktet betydelig på disse forpliktelsene. Når det ikke foreligger en internasjonal miljørettsdomstol med myndighet til å dømme i slike saker, og det heller ikke finnes noe internasjonalt «politi» til å håndheve en slik dom, hvor er så sanksjonene? De er på mange måter ikke-eksisterende. Når konsekvensene uteblir ved å ikke oppfylle sine forpliktelser, er det også vanskelig å få ledende politikere til å handle tilstrekkelig og prioritere klimaet fremfor andre hensyn. Hva skal til for at land som Norge tar vår del av ansvaret?

Er det når vi får 40 grader i Oslo eller en flomkatastrofe slik vi nå ser i Tyskland? Vi mangler dessverre den nødvendige tilknytningen og nærheten til de største konsekvensene av klimaendringene. Hvordan oppnå ansvar? En internasjonal miljørettsdomstol har mange autorative rettskilder å behandle saker etter. Blant disse er Klimakonvensjonen (UNFCCC, 1992), Parisavtalen (2015) og internasjonale miljørettslige prinsipper. UNFCCC viser til at de historiske ansvarlige statene, deriblant Norge, skal hjelpe de mindre utviklede statene som er spesielt utsatt for konsekvensene av ekstremvær, til å møte kostnadene for å tilpasse seg klimaendringene, jf. Artikkel 4 (4). Denne bestemmelsen kunne egnet seg godt til å tilkjenne Kiribati erstatning for deres utgift i 2014.

Parisavtalen går enda lengre, og viser til at utviklede stater skal sørge for finansielle ressurser til å hjelpe mindre utviklede stater med å både tilpasse seg og begrense ødeleggelsene av klimaendringer.

Artikkel 8 av Parisavtalen har den passende og aktuelle overskriften «tap og skade». Den anerkjenner viktigheten av å forebygge og minimere skadene av ekstremvær og havnivåstigning. Hele bakgrunnen for denne artikkelen er de tap og skader som små øystater lider av ved havnivåstigning. Ikke overraskende fikk USA inn en beklagelig presisering: artikkel 8 skal ikke involvere eller sørge for at utviklede stater skal holdes erstatningspliktige eller ansvarlige for de tapene som inntreffer. Dette er uheldig. En potensiell internasjonal miljørettsdomstol vil ha en rekke prinsipper å navigere etter, slik som føre-var prinsippet, og prinsippet om at forurenser skal betale.

Klimaendringene krenker sentrale menneskerettigheter. Grundig forskning gjennom flere tiår viser også at arter og økosystemer får enorme skadevirkninger. Så lenge internasjonal rett ikke har mulighet for reell sanksjonering mot stater som svikter i sine utslippsforpliktelser, vil utviklingen fortsette å gå altfor sakte i riktig retning.

Partiet Sentrum ser derfor tydelig behovet for en internasjonal miljørettsdomstol.

Mengden klimasøksmål rundt omkring i verden har steget dramatisk, og vil neppe avta de kommende årene. Både naturen, nåtidens mennesker og fremtidige generasjoner trenger en internasjonal miljørettsdomstol.