– En imam er ikke en prest

Hva konkret ønsker egentlig Unge Høyre seg når de tar til orde for en norsk imamutdanning?

Av: Amina Selimovic, 1. nestleder i Partiet Sentrum Viken. Kronikken ble først publisert i Vårt Land.

Nylig vedtok Unge Høyre (UH) at de vil etablere profesjonsutdanninger for religiøse ledere innenfor flere religioner, deriblant imamer. I Vårt Lands omtale av saken kommer det ikke tydelig fram verken hvorfor UH konkluderte med at dette er et behov, hvordan en slik utdanning skal stables på beina, hvilke institusjoner som skal tilby en slik utdanning eller med hvilke midler den skal opprettes. Men når det kommer slike utspill spisser vi ørene, vi som jobber ved utdanningssteder som kan være relevante.

KOMPLEKSE SPØRSMÅL

Spørsmål rundt utdanning av religiøse ledere, spesielt imamer, har vært på dagsorden flere ganger tidligere. Det har blitt gjort noe kartlegging av behovet for dette innen både akademia og i trossamfunn, og man har i tidligere runder landet på et nei. Det er flere grunner til det.

For det første, hva snakker vi egentlig om når vi bruker begrepet «imam» i en norsk kontekst? Dersom man tenker på en bønneleder, som er det en imam gjerne er i sunni-islam, så utløser ikke en slik rolle et behov for en spesiell utdanning. Er det derimot et behov for islamske teologer eller eksperter på islamsk lov i Norge? Eller kanskje er behovet sterkest på utdanning innen samtalepraksis? Dette må kartlegges.

For det andre, muslimer i Norge er ikke en homogen gruppe. Vi er mangfoldige, både med tanke på konfesjonell tilhørighet, teologiske retninger og lovskoler. Dette er det formelle «teologiske bakteppet». Men vi er også kvinner og menn. Vi er skeive, hetero og med funksjonsvariasjoner. Vi har forskjellige nasjonaliteter og etnisiteter. Dette er det levde liv. En formell utdannelse må speile behovene som finnes. Utfordringen blir da å bestemme hvem sine behov som veier tyngst.

For det tredje, en imam er ikke en prest. Det er viktig å ha i mente dersom man tenker seg presteutdanningen som et slags utgangspunkt for vedtaket til Unge Høyre. Imamtittelen brukes også forskjellig i sjia-islam og sunni-islam.

Dersom man tenker på en bønneleder, så utløser ikke en slik rolle et behov for en spesiell utdanning.

For det fjerde, det finnes allerede flere utdanningstilbud ved Teologisk fakultet (TF) som religiøse ledere deltar på. Forrige uke ble Rania Al-Nahi den første kvinnelige, muslimske masterstudenten som fullførte LES-programmet (Lederskap, etikk og samtalepraksis). Hun er nå ferdigutdannet muslimsk samtalepartner, men har ikke en jobb å gå til. En av grunnene til det er misforståelsen om at en imam er det samme som en prest, og at en imam alltid er en mann.

PROFESJONSETIKK

Som mange andre muslimer, er jeg enig i at vi trenger flere norsk-muslimske religiøse ledere av forskjellige slag. Med det mener jeg muslimer med universitetsutdannelse og som kan kommunisere godt på norsk og med muslimer med ulike bakgrunner. Språk er viktig for å bli en god samtalepartner i det norske samfunnet. Og gjennom teologisk universitetsutdannelse får studentene øvd seg i kritisk tenkning og interreligiøse møter. Dette tilbyr vi allerede på TF.

Men jeg ser likevel ikke behovet for at alle religiøse ledere skal ha den samme språkkompetansen eller at alle skal dele verdisyn. Derimot er det behov for å skille mellom religiøse ledere som betjener menigheter og de som ansettes ved institusjoner. Det må utvikles profesjonsetiske retningslinjer og krav til skikkethet for religiøse ledere som jobber ved sykehus, fengsler og andre institusjoner der de betjener en mangfoldig mottakergruppe. Profesjonsetikk er en viktig del av LES-programmet, og den nylig avleverte masteroppgaven ved TF påpeker også på viktigheten av en profesjonsetisk profil på religiøst lederskap. For vi kan ikke uten videre flytte religiøse ledere fra moskeen og inn på pasienters rom. Her er det mange problemstillinger som reiser seg. Vi har ikke mye forskning på dette feltet i Norge, men det finnes forskning fra andre land. Den nevnte masteroppgaven er også et viktig bidrag fra den norske konteksten.

MISTENKELIGGJØRING

Et av problemene som UH peker på er «import av religiøse ledere». UHs hovedargumentet for en norsk imamutdanning er følgelig kontroll: kontroll over hvem som «importeres» og dermed kontroll over hvem som fungerer som religiøs leder. Dette punktet fortjener en egen tekst, men jeg vil si så mye som at denne typen av mistenkeliggjøring av «den religiøse andre» – og oftest muslimer – ikke er det livssynsåpne Norge verdig. Det er dessuten naturlig at nasjonale moskeer, kirker og templer betjenes av et lederskap som «hentes» fra hjemla ndet. Det te henger sammen med både teologi og kultur, og er viktig for mange minoriteter.

Som forsker innen feltet muslimsk religiøst lederskap, håper jeg selvfølgelig på en videreutvikling av islamske studier ved TF og andre institusjoner i landet. Men det jeg håper mest, er at forskning utgjør grunnlaget for politiske beslutninger om religiøst lederskap. Ikke minst håper jeg at de studentene vi allerede utdanner skal få mulighet til å bidra med sin kunnskap.